Wibbly Wobbly, Timey Wimey.....

I dag, mens jeg satt på en benk og ventet på mann og barn ble jeg sittende og fundere over tiden. Både som målbar enhet og som følelse. Kanskje mest som følelse, det var den som var mest nærliggende å tenke på der jeg satt.

Tiden er en egen ting. Den kommer, den går, den tikker og takker, den lakker, den flyr og den snegler seg avgårde.

Den oppleves forskjellig fra person til person, også for personer som befinner seg på nøyaktig samme sted samtidig. Hva er det som gjør at tiden er så uangripelig? Vi måler jo tiden i sekunder, minutter, timer, dager, måneder og år. Men det føles ikke likt.

Jeg er oppvokst i en familie der det er viktig å holde tiden. Derfor oppleves det som uhøflig når andre lar deg vente og vente og vente, noe som gjerne skjer når man er punktlig. Dette fordi andre ikke føler at det er så viktig om man kommer fem, ti eller femten minutter for sent. Min kjære og hans familie er av denne typen. Mange gode historier kan oppstå som følge av dette, og heldigvis er det sånn at de fleste slike historier blir gode med tiden selv om de ikke var det i utgangspunktet.

Ventetid er en annen tid. Den føles alltid lang, og det kan være vanskelig å smøre seg med tålmodighet når tiden går som saktest. Jeg føler for eksempel at når jeg venter på ham, så har mannen min all verdens tid. Han er bare rask når det ikke er en forventning om å være rask. Det kan godt være at denne følelsen er farget av at jeg måtte vente en stund i dag, og at jeg frøs. Tiden gikk nemlig mye fortere da jeg kom frem til at jeg skulle vente i bokhandelen på andre siden av gaten. Jeg hadde jo knapt sett på titlene når de kom. Og jeg som hadde håpet på en ny bok som kan sluke litt av tiden i kveld....

PS. For de av dere som lurte, så kommer tittelen på innlegget ,"Wibbly Wobbly, Timey Wimey",  fra den fantastiske serien Doctor Who. Har du ikke sett den allerede, kan den anbefales som en god tidtrøyte :-)