Jeg har et hull i hjertet.
Ikke et medisinsk hull, men et hull skapt av sorg og savn etter noen som ikke er der mer.
Alle som har mistet en som sto dem nær vet hvordan det føles.
Hvordan sorgen, selv år etter, plutselig treffer deg og overmanner deg.
Ikke lenge, kanskje bare minutter, men vondt er det uansett.
Det slutter ikke å gjøre vondt, det bare gjør ikke vondt så ofte.
I dag er en sånn dag for meg, hvor sorgen kommer litt nærmere og jeg husker på øyeblikk og hendelser som jeg ikke tenker på til vanlig.
27. september. Embla sin bursdag.
Det er lenge siden, 16 år nå.
Jeg husker da jeg holdt henne for første gang, hun var det fineste jeg eide, og jeg hadde laget henne nesten helt selv :-)
De sa hun var annerledes og at jeg ikke måtte håpe på for mye.
Hun var så liten og søt, jeg kunne ikke skjønne at det var noe i veien med henne.
Hun hadde mye som ikke var som det burde være. Legene reparerte de fleste av feilene en etter en.
Det var bare en ting som ikke kunne ordnes, og det var den lille biten av kromosom 2 som manglet.
Den gjorde at min lille jente ikke vokste, at lungene hennes ikke var store nok for kroppen selv om den var så liten.
Derfor klarte ikke legene å reparere henne da hun fikk lungebetennelse 5 måneder gammel.
Derfor feirer jeg i dag et 16 år gammelt hull i hjertet mitt.
Gratulerer med dagen, lille søte Embla!
